Jeg var så heldig å fikk en e-post fra WordPress om mitt år i blogging. Der fikk jeg vite at det meste søkte ordet i år for å komme inn på bloggen min var samer, havremelk, metallica, heilo og sebra.
Over 8000 unike besøk og mamma var på min toppfem liste over folk som kommenterte oftest på bloggen.
Det er 2. januar og jeg er på vei til Skallelv. Fjøsen venter. Jeg gleder meg faktisk.
Min aktivitetskalender er lite utfylt. Det kan jeg være godt enig i.
Jeg har gjort slik jeg skulle. Jeg har bare ikke fått det fylt inn, enda,
1. desember så slaktet jeg mitt første lam. Flinke meg. Det var med litt blanda følelser. Fint å lære seg, spennende. Men fy faen, sekundene før avlivingen var hardt. Helt ok når det var dødt.
2.desember, i dag altså. Så har jeg hatt fokus på å glede. Jeg har bakt brownies, lagd middag (langtidsstekt lammebog), ryddet i fjøsen, ryddet og støvsugd nesten hele kråkeslottet, vasket gangen her oppe, og mitt eget rom. Den siste tels egentlig kansje ikke.
3.desember er i morgen. Når jeg står opp. I morgen er det mye som skal gjøres. Det er fjøs, baking, beitelagsjulelunsj, og kansje ut. Ridning. Julekalenderen min har fokus på avstressing. Ikke nødvendigvis av meg selv.
Det er han med rødt hår og fregner som stresser. Eksamen vet du.
I skrivende stund er det 20 min til datoen blir 1. desember. Da begynner den uberkorte nedtellingen til juleaften.
Jeg er ikke særlig glad i julen, egentlig. Mest fordi det er mørkt og alle skal kjøpe gaver, det blir bare stress. Jeg blir jævli stressa av det. Ikke så veldig mye av å kjøpe gaver, mest det å skulle få gaver. Blir så brydd.
Men det er ikke mine ambivalente følelser ovenfor julen jeg skal skrive om. Men det er nedtellingen. Min julekalender til meg selv.
Egentlig blir det en aktivitetskalender for meg selv. Slik at jeg får aktivisert meg selv når trøttheten slår ordentlig inn etter morgenstellet. Heldivis for meg er jeg bortreist 1/3 av dagene slik at jeg ikke trenger å drepe krativiteten min helt.
Slik.
Neida.
Natta drepte krativiteten min. Fyller ut mer siden når jeg kommer på mer.
Derfor sier jeg bare god natt.
I morgen skal jeg skru på dagslyslampen i det vekkerklokka ringer.
Da blir kansje alt bedre.
har jeg sett sola.
Egnetlig burde jeg stresse mer i dag. Jeg skal tross alt reise.
Jeg skal “hjem” til Stavanger. Eller Randaberg og Høle. Men alle de tre plassene er litt hjem.
I Stavanger kan man velge og vrake i kafeer. De fleste har sin sjarm. Ikke slik som i Vadsø, hvor vi har én kaffebar, ett bakeri, en Paals og en Opticom. Ikke er kaffen supergod på kaffebaren heller. Men den duger.
På bildet ser du to av kafeene du kan velge mellom. Den ene er full av bøker og har en trivelig bakgård, mens den andre er spesialist på sjokolade. Mens rett rundt hjørne ligger Justyna og min kafe. Ahh, storbyer altså.
Egentlig burde jeg stresse litt mer. Plusen burde ikke være så høy. Jeg skal rekke å dusje, pakke, rydde, lufte hundene, kjøre til byen, levere fra meg hund og hundemat, pakke ferdig, utstilling, kaffe også flyplassen kl 14. Jeg har altså under 4 timer på meg til alt. 3,5t når kjøringen er tatt i fra.
Jeg burde deffinitivt stresse litt mer.
I fjor på denne tiden av året var vi rykende ferske i Skallelv. I 20 dager hadde vi bodd her da. I 20 dager hadde vi vært bønder.
Jeg var veldig ambivilent til å bo her. Det var gøy å holde på med sauene og hestene, men. Det var et stort men. Jeg følte meg ekstremt innesperret. Ikke hadde jeg lappen og avstanden til byen var litt for lang til at jeg orket å begynne å gå. Vi snakker tross alt om 3.2mil og alltid motvind. Det at jeg var forelsket på den tiden hjalp nok ikke på å trives her ute.
Nå stortrives jeg her. Det at jeg har lappen og kan styre selv når jeg skal inn til byen bidrar nok enormt for min trivsel.
Men det er ikke det at jeg kan rømme bort innimellom som gjør at jeg trives. Det er mer roen og tryggheten her ute. Det at jeg føler at jeg kan bidra med noe når jeg er her. Kontrastene i været, den enormt fine utsikten.
Fjøsen på morgenen er veldig kos. Det at jeg sliter mer og mer med å komme meg opp om morgenen er teit, det ødlegger litt. Men når jeg først kommer meg opp og ut er det godt. Jeg får tilfredsstilt sauenes behov om mat. Jeg ser raskt om noen ikke er helt friske siden jeg nå kjenner igjen de og vet hvordan de bruker normalt å være.
Jeg har lært hvordan ta i mot lam, hvordan dra ut lam som sitter fast inni mora. Lært hvordan adoptere bort lam. Hvordan kjenne igjen og behandle jurbetennelse, sette inn en sonde, parasittbehandle, gi vaksine. Jeg har sluppet sauene og lammene ut på beite og fått nesten alle ned igjen. Tapsprosenten vår er under gjennomsnittet.
Jeg kan kjøre trakort, fræse snø med den og lært Thomas kjøre den. Jeg har tømt møkka kjelleren, sammen med gode hjelpere.
Og nå, nå skal jeg begynne på Agronomutdanninga i Tana. Samlings og nettbasert. Jeg har lært masse, men nå vil jeg lære mer.
Så var dagen her for at vi skulle si farvell. I dag gjorde du det på et spektakulært vis, rødmende. Farget omgivelsene rundt deg rosa og lilla. Et siste innspurt før du sa takk for deg og sees på nyåret. Skyene gråt hvite fillete tårer men lover å gjøre sitt for å lyse opp omgivelsene i solas fravær.
Jeg ser mørkt på tiden framover. Allerede nå merker jeg mørket på kroppen. Fra 6-7timer med søvn i høst, trenger jeg nå 10-11 timer, og da må tvinges opp av sengen. Mørketidslampen til pappa er hentet fram fra boden og skal brukes hver morgen før jeg går i gang med fjøsen.
18. januar er datoen vi blir å skimte sola igjen. Da blir den å titte opp fra bak fjellene på sørsiden av fjorden. Dagen skal feires. Saft, gelé og boller skal være like gule som klærne til barna på barneskolen. Det er like før det blir erklært unntakstilstand.
Jeg gjør mitt for at hverdagen i mørket skal bli så lys som mulig. Kulturuka i byen er begynnt, jeg har lagd raw sjokolade og i kveld skal jeg på åpning av fotoutstillingen “kvinneblikket”.
Men det er noe som blir å mangle.
Det er fint å ha små tantebarn. En lite Ole Jakob som snakker masse. Stort sett hele tiden. Det er ikke alt tante Mia forstår enda, men det kommer seg nok.
Han sier “tante Mia blablablabla blabla blabla syk, tolv, to, atten” Da har vi telt alle bilene hans, jeg på min måte og han på sin måte. Jeg tror vi ble enig om åtte biler på slutten.
Lille Alvin sa ikke så mye. Han sov mest. Det er lov når man bare er 8 uker gammel.
Mamma Ingrid Sofie hadde lagd trøstesjokolade til meg. Den nyter jeg godt av nå. Det er godt med Chaite med melkeskum og honning, spesielt når man har god raw sjokolade å spise ved siden av. Middag liksom. Samt at jeg er blitt litt innspirert til å lage sjokolde selv.
Jeg har fått en retning, noe å jobbe med. Noe som gir meg en yrkestittel til slutt. Men mer om det en annen gang. Nå skal jeg nyte musikk, te og sjokolade.
Eller mer innspirasjon. Noe som kan gi meg et dytt i en eller annen retning. Noe som kan hjelpe til å få meg opp på morgenen. Og kansje noe som gir meg en ide om hva i alle dager jeg skal med denne bloggen.
Mørket kommer stadig tidligere, stjeler opp tiden til dagslyset. Det gjør meg rett og slett små deppet. Gjorde aldri det tidligere, da var jeg deppet av andre ting enn lyset. Men de siste årene har jeg merket at det har blitt tøffere. Mørket altså.
Nå orker jeg stort sett ikke særlig mye. Jeg kommer meg “sent” opp til lyset, så er jeg utslitt etterpå. Så venter 9 våken timer i mørket forran meg. Som regel blir det kansje til 7-8 timer, da gir jeg opp. Jeg legger meg av ren depping og trøtthet. Jeg får lyst til å gi opp livet og gi opp prosjektet å stå opp. Joa, jeg jobber ca 5-6timer i fjøsen daglig + tilleggsarbeid. Jeg klarer jo å komme ut og opp for å gjøre det, men det er ikke så lett som det var. Kroppen er tung. Psyken er nede og negativiteten oppblomstrende.
I morgen skal jeg komme meg tidligere opp, selv om jeg blir alene på gården. Jeg skal tidlig i fjøsen, jeg skal til byen, jeg skal lage en raw kake og jeg skal ikke spise sukker. Er igjen på sukkeravrusning. Dag én har vært ok. Mest fordi det ikke er noe sukker i huset. Derfor må det bakes en raw, sukkerfri kake i morgen. Kansje mørket blir lettere uten all sukkersuget.
Innimellom er jeg innom Supermat for barn bloggen og leser litt. Der har jeg funnet en god del enkle tips for å lage god og kjernesunn mat. Ting blir ikke bedre enn det. Siden er jo myntet for barn, noe som gjør at maten hun skriver om passer for hele familien, perfekt! For der er det mye å hente i forhold til å tilvende småskeptikere til kjernesunt, eller i det minste få de til å spise maten.
Akkurat nå holder hun en konkurranse hvor du kan vinne en bok om raw kaker! Genialt.
For å lese mer om konkurransen er det bare å trykke på lenken på starten av innlegget.
